Liens Turistbusser står for opplegget til turen. Vi kjører opp Lierdalen, over Skaret til Norderhov. Videre til Jevnaker og over Lynga til Gjøvik. Her ligger Skipladner i strålende solskinn og venter på oss og andre reisende, bl.a. har Lien også en annen buss med medlemmer av Fellesforbundet fra Drammen.
Det blåser noe, men det gir ingen problemer for overfarten på Mjøsa. Vi blir ønsket velkommen av mannskapet og anvist plass på båten. Vi sitter ute på dekk i solskinn og litt vind og venter på å komme ned under dekk til formiddagsmat. Her opp merker vi godt at sommervarmen ikke helt har kommet.
Etter en kortventetid er det klart for oss og vi går ned ei bratt trapp til spiserommet. Alle har vært tidlig opp i dag, så nå vil det smake godt med mat. Smørbrød med laks og salat og drikke av ulike slag blir servert.
Vi nærmer oss Hamar og alle trekker opp på dekk. Her får vi se det omtalte og svært kostbare stupetårnet, trolig verdens dyreste til 23,5 millioner kroner.
Motorrommet til Skipladner eksploderte etter at vi gikk av bord. Heldigvis var det en avtalt øvelse som ble gjennomført som et ledd i å opprettholde sikkerheten under seiling.
Nå går turen videre til Prøysenland. På Kusvea treffer vi en ensom skjæreunge på trappa, som sikkert savner en mor. Vi får håpe at moren kommer før katten.
Vi rusler Prestvegen og passerer en fin statue av Alf Prøysen før vi kommer frem til Julie og Olaf Prøysen sitt første hjem her. I Prøysenstua er det allerede ei gruppe, så vi går videre til Prøysenhuset. Det er tegnet av Snøhetta og er svært karakteristisk.
Vi starter med å høre litt på konserten og fortsetter med å se filmatiseringen av Marken, som er hentet fra novellesamlingen «Dørstokken heme, Hedemarksfortellinger». Denne viser at Alf Prøysen har skrevet tekster som fremdeles er dagsaktuelle.
Utstillingen «Alfabetet» gir oss tilgang til alt om Alf Prøysen. Dessverre er det ikke tid til studere alle tekstene, bildene og musikken. Her er det rom for å komme tilbake på egenhånd og fordype seg hans i rike liv og virke.
Nå er det klart for en tur til Prøysenstua hvor det som blir dagens høydepunkt, venter oss. Guiden er i familie med Alf Prøysen og har bodd stua i unge år. Hun fortalte, leste dikt og tekster svært engasjert, her var det ekte kjærlighet til en dikter av stort format. Alf Prøysen var redd for mye, han hadde høydeskrekk, han var mørkredd og ikke minst svært redd for hester. Det siste var ikke greit når han bodde på landet. På den tiden var det mye hester på gårdene.
Alf likte seg svært godt på skolen. Han var svært god i alle fag med unntak av sløyd og matematikk. Fordi dette var praktiske fag og praktisk var han ikke.
Han ble tidlig profesjonell forfatter. De fleste av elevene likte ikke å skrive stil. Så her var det et stort potensiale til ekstra inntekter, han skrev stiler på bestilling. Han tok 25 øre for vanlig elever, men unger fra storgårdene måtte ut med 50 øre. Den eneste som ikke betalte for stilen, var en som gjorde regneoppgavene til Alf til motytelse for en stil.
Alf ønsket å få seg en utdannelse, men det var det aldri penger til. Mentz Schulerud var en kjenning som bodde i nabolaget. Han studerte i Oslo og der skulle ha studentrevy. Alf ble engasjert til å skrive revyen. Men han kunne ikke delta, da han ikke var student. Dagen før premieren ble hovedrolleinnehaveren syk. Alf var den eneste som kunne teksten (han hadde jo selv skrevet den), så han ble engasjert. Hovedrollen krevde at Alf ble lagt i et badekar som ble heist opp under taket. Og der skulle en vise fremføres. Det ble en stor utfordring for èn med høydeskrekk. Anne-Cath. Vestly (søster til Mentz) satt i salen og så at Alf ble blekere og blekere for hver 10 cm han ble heist opp. Da Alf endelig var nede på golvet igjen, måtte de bryte opp fingrene hans fra badekarkanten. Han hadde nærmest stivnet av skrekk, men visen ble fremført til stor applaus.
Tida gikk fort og her vi kunne ha sittet mye lenger og hørt på flere historier om Alf Prøysen.
Hun avsluttet med å lese visa Alf som Erik Bye skrev til vennen etter hans bortgang i 1970.
Alf
Det gjekk en kjempe igjennom læinjet
og hain va' ydmjuk om hain va' stor.
Hain trådde varsomt på væg og vidde,
og hain fór itte med store ord.
Å itte veit je, men jammen trur je,
at hain var redd for å setta spor.
Men spora sto der, og spora står der,
og i dom blømer en sommardag.
I æille lier, på æille stier,
der kain du kjinne hass andedrag.
Å itte veit je, men jammen trur je,
vi vart et varmere folkeslag.
